I Georg Brandes si tid var det vanleg å setje samfunnsproblema som fattigdom, kjønnsdiskriminering og urettferdigheit under debatt. Er det eit vesentleg problem som burde setjast under debatt idag, er det miljøkrisa. På lik linje med at dei fleste, før realismen trådte til, skjøyv alle problema under teppet, verker det no som at også vi er redde for å sjå alvoret med miljøet i auga. Det verker ihvertfall ikkje som at vi har planer om å gjere noko med det. Alle set berre stille og ventar på at regjeringa skal foreta seg noko, i staden for å gjere noko med det sjølv.
Ingen vil vere den fyrste som byrjar å ta bussen i staden for å kjøyre, eller den fyrste til å slutte med å ta lange varme dusjar om morgenene. For kva hjelper vel berre ein person? Ikkje so mykje, men hvis alle slutar å tenkje på den måten, ville det plutseleg vere mange som kv
ar for seg bidrog pittelitt og som til saman faktisk ville utgjere ein heil del.
Kilder:
Det vi høyrer mykje om blir vi antageleg meir opptekne av. Eg vonar at det er slik med miljøsaka og, og at mange forfattarar tar for seg dette temaet i litteraturen. Sjølv har eg begynt å ta bussen no!
SvarSlettveldig bra blogg du har. Intressant innlegg. Jeg er enig i det du sier, vi må jobbe med oss selv og ikke bare vente på alle andre!
SvarSlett