Det er kjent at språket vårt, både på muntlig og skriftlig form, har forandret seg med tiden. Jeg vil si at vi har fått for vane å prate og skrive enklest mulig, både i form av sammentrekning av to ord og forkortelser. Disse forekommer både når vi snakker og når vi skriver. Når vi skriver til hverandre, for eksempel over msn eller sms, er det vanlig å trekke to ord sammen for å spare plass og tid. Eksempler på dette kan være at man sier "kanke" istedet for "kan ikke", "væme" istedet for "være med" eller "hakke" istedet for "har ikke". Dette gjør vi når vi snakker også.
Vi har også blitt veldig glad i å forkorte lange ord, både når vi skriver og når vi snakker. Det er vanlig å skrive eller si "seff" istedet for "selvfølgelig", "rutt" istedet for "rutinert" eller "serr" istedet for "seriøst"
En annen ting vi har fått for vane å gjøre er å skrive ord slik som de blir uttalt. For eksempel "årntli" for "ordentlig", "qlt" for "kult", "snx" for "snakkes" eller "skikli" for "skikkelig".
Her er en msn-samtale mellom meg og en venninne for et par år siden:
- Sunniva: hey
- Belma: Hallaaaaa
- Sunniva: skjera?
- Belma: Ikke no spess, skriver stil. Dua?
- Sunniva: Ikke så mye enkli. Har du skrevet mye?
- Belma: Nei, bare litteranne.
Hva dette kommer av er ikke godt å si, kanskje vi er for late til å skrive mer enn nødvendig, eller rett og slett bare vil spare tid.
Men nå hakke jg tid til å skrive mer. Snx
- Og til og med lærere har begynt å bruke :) i teksten ;)
SvarSlett